Tellef Thorleifsson, administrerende direktør i Norfund.
«Hvis avkastningen er høy, trengs ikke statlige penger i de hele tatt», skriver høyskolelektor Øystein Sjølie i , med henvisning til Klimainvesteringsfondet Norfund forvalter. I virkeligheten flyter imidlertid dessverre ikke kapitalen på samme måte som i lærebøkene.
Det viktigste slaget for å begrense klimakrisen står i utviklingsland. Skal verden lykkes i å nå målet om å utrydde fattigdom, trengs en kraftig økning i deres tilgang på energi, og den er
India alene skal Om det skal gjøres med fornybar energi, kreves det enorme mengder kapital. er satt opp nettopp for å bidra til dette, gjennom lønnsomme investeringer.
Sjølie hevder imidlertid at siden «nesten alle investorer er grådige», vil det ikke være behov for offentlig kapital til lønnsomme investeringer. Det er en vakker tanke fra økonomifaget at kapital automatisk flyter dit muligheter for avkastning finnes. Norfunds erfaring over 27 år er imidlertid at det er langt fra slik verdens kapitalmarkeder fungerer i praksis. Både reell og opplevd risiko gjør at mange investorer holder seg unna, og i vekstøkonomier som India er det mangel på risikovillig kapital, selv om mulighetene for avkastning er gode.
Gjennom å tilby risikokapital til markedsmessige vilkår, har vi imidlertid som minoritetsinvestor sett at vi kan bidra til å mobilisere privat kapital. Fra energiinvesteringene våre har vi siden oppstart oppnådd en gjennomsnittlig årlig avkastning på seks prosent i investeringsvaluta, og 9,8 prosent i norske kroner. Og slik Sjølie viser til, har det nye Klimainvesteringsfondet så langt hatt Det gjør at vi har lykkes med å få med oss finansielle aktører som Norges største pensjonsselskap KLP, i tillegg til energiutviklere som Scatec, ENEL og EDF.
Når fondet i løpet av kun ett år har bidratt til bygging av energiprosjekter som viser det at det er en svært effektiv måte å bidra til å begrense klimakrisen.